Eventyrlig på storgården

Når vintermørket senker seg over dalen, ligger Uppigard Natadal som en kongsgård oppe i fjellsiden. Med glitrende lys bak isrosete vinduer, fakler og kanefart feires julen etter gammel oppskrift.

Tekst: Eldri Sandborg Foto: Jan Larsen

Storgården Uppigard Natadal i Telemark er et godt eksempel på gammel, funksjonell byggekunst, der ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Plassert høyt oppe i en fjellside ligger den tjæresvart og ruvende, med utsikt over en trang dal. Med sine syv massive tømmerhus var den en staselig gård allerede på midten av 1700-tallet. Hit kom Mette og Dag Aanderaa en gang i 1980-årene, og bestemte seg på stedet for at det var denne gården de hadde drømt om i alle år.
– Vi hadde lenge vært på jakt etter en gård som Uppigard Natadal, med gamle, værslitte tømmerhus rundt et tun – som en riktig storgård. Da vi fant den, var vi ikke sene om å bestemme oss.

Bonderomatikk
– Selv om gården var både vakker og staselig, og representerte alt vi hadde drømt om, var den i svært dårlig forfatning. Den måtte totalrehabiliteres for å bli beboelig, forteller Dag Aanderaa.
Til alt hell var det meste av det håndskårne tømmeret like fint som den gangen gården ble bygd. Likevel tok det mer enn 20 år å få Uppigard Natadal i den stand den står i dag.
De laftede tømmerbygningene er samlet rundt et stort tun, med det store våningshuset som midtpunkt. De syv husene ser nesten ut som om de skulle ha vært nyoppført.
– Det var et krafttak å starte gjenreisingen av gården, forteller eierne.
– Enkelte ganger er det vanskelig å se hvor man skal begynne. Men Uppigard Natadal hadde et unikt miljø, og det hjalp oss på veien. Brikkene falt på plass etterhvert som vi arbeidet oss igjennom huset.
Alt tømmeret som kunne repareres er satt i stand, vinduene er byttet ut eller reparert, lekkasjer tettet og taket lagt om. Alle bygningsmessige detaljer som manglet eller var blitt ødelagt gjennom tidene, er erstattet med autentiske deler kjøpt fra andre gårder eller brukthandlere. Hvert eneste bord og hver eneste stokk er tatt vare på, snudd, dreid og utnyttet. Alle dører er originale, i likhet med takbjelkene og tømmerstokkene med dimensjoner som man knapt får i våre dager. Alle moderne installasjoner er skjult.
– Vi kunne ikke tvinge Uppigard Natadal inn i moderne former. Til det er gården for unik og personlig, sier Dag Aanderaa.

Mat og miljø
En sti går over tunet, og avslører travel førjulstid. På den gamle gården skal hele spekteret av god, gammeldags julemat tilberedes – tørket, røkt og saltet, stekt og kokt kjøtt i alle varianter.
– Det er jo det som er gleden ved julematen – overfloden som vi knapt kan unne oss ellers i året. Det hørte med til tradisjonen at i julen skulle alle, dyr som mennesker, ha en god, mett og fredelig tid. Mørketiden var på vikende front, og man så frem til lysere tider. Det skulle feires etter alle kunstens regler. Vi holder fast på alle ritualer og tradisjoner som vi vet hørte med fra gammelt av, sier paret.
Det dufter tjære og brunsvidd tømmer, det knirker i brede bord og tunge stokker. Det er lavt under taket, og varmen fra de solide peisene brer seg gjennom rommene. Gården er fargerik, nesten eksotisk, med sitt røffe, patinerte tømmerinteriør og overdådige rosemaling. Gamle baldakinsenger, skinnfeller, rosemaling, slitte gulvbord og smårutete vinduer maler et pittoresk bilde av det beste av norsk bondekultur.

Klikk her for utskriftsvenleg versjon