Aftenposten 4. juli 1998:

Da bybarna dro til gards
- et ferieeventyr


SÅNT NO HA'KKE VI I BY'N: Johanne (5) og de firbente på gården ble gode venner.

Det var en gang to søstre som ønsket seg så inderlig et lite dyr. Nei og atter nei, sa de travle foreldrene. Slikt har vi da slett ikke tid til. Og samme hvor mye de to småjentene gråt og ba for seg, like lite hjalp det.

HILDE SOLHEIM

Til sist ble det så ille at mor og far i huset ikke visste sin arme råd. Men så kom de til å tenke på noe. - Hør her, unger! Nå skal dere få komme til et sted der det er både høne pøne, hane pane, galte grisesylte, hund og katt og mer til. Nå drar vi på bondegårdsferie, sa de, og tenkte med seg at der kom sikkert barna til å få mer enn nok av dyremas.
Dermed slo de av PC'ene sine, pakket sekken og la i vei. Vestover bar det, gjennom den største byen i kongeriket, flere andre byer og over li og hei. Helt til dalen som er så flat som ei pannekake. Og der, høyt oppe i bjørkelia, fikk de øye på gården. Like gild og eventyrfager som selve kongsgården til Ivo Caprino hjemme i videohylla. På tunet sto det rett nok ingen konge med langpipe og hermelins-kappe, men til gjengjeld en blid kar i busserull som viste seg å være både bonde på gården og lærer på folkehøyskolen i en av nabobygdene. Og som sammen med kona si hadde det med å huse både ferdafolk og gjestebudsfolk i de mange stuene og salene sine.
Mannen hilste byfolket velkommen og viste dem inn i ei stue med tjukke tømmerstokker i veggene og grønt gress på taket. Da gjestene var vel innenfor dørstokken, pustet de likevel lettet ut. Der var både oppvaskmaskin og kaffetrakter, TV og mikrobølgeovn, oppvarmet badegulv og alt byfolk ellers måtte trenge for å overleve langt ute på landet. Mor og far til jentene var vel fornøyde og tenkte med seg selv at dette skulle nok gå bra.
Men ikke før hadde de satt fra seg skreppa med pasta og taco-mat til selvhusholdningen, så hørtes en underlig snøftende lyd langsmed ytterveggen. Og da de kikket ut, fikk de se et vesen de aldri hadde sett maken til, knapt nok på Discovery Channel. Et svartflekket dyr med kjaker så store som vannmeloner og med en enorm buk som nær subbet marken. Et kort ben i hvert hjørne, lang stiv bust og midt i det hele: Et rosa tryne.
Noe søtere enn Flekkfrid fantes vel ikke, mente småjentene som under sin tid på gården la enda flere kilo til hengebuksvinets vekst ved hjelp av unnalurte middagsrester. Selv om det ene dyret mer spennende enn det andre dukket opp: Høner og hane, hund og katt, hester og esel. Samt sauer på sommerbeite. Sannelig fantes det også en snill, halvvoksen jente på nabogården som ville lære jentene å ri. Hver dag kom hun og salte opp så vel den høye hesten til storesøster på ni, som den lille ponnien til veslesøster på fem.
Småjentene kunne ikke bedre ha det der de fór rundt på tunet, inn og ut av stallen, travelt opptatt med å stelle dyrene. Arbeide fikk de også. Bonden satte dem til å sanke eggene i hønsegården, og aldri har vel eggene smakt bedre noe sted enn ved frokostbordet på Uppigard Natadal. Sjelden har vel dessuten mor og far og lommebøkene deres kunnet ta det så velsignet med ro på en fremmed plass. Ja, det var nesten så de syntes det var litt trivelig med alt dyrelivet. Men det voktet de seg selvsagt vel for å si. Og hadde det vært litt lenger utpå sommeren, med unger i alle stuene, ville de vel knapt sett sine egne i det hele tatt, og kunne sittet i stueveggen med Reiseradio og godbok dagen lang.
Bonden og bondekona tok vel vare på gjestefolket. Forsikret seg om at de hadde alt de trengte, men forstyrret ikke i utrengsmål, slik skikken var der på gården. Da det let frem mot sankthans-kvelden, slo de likevel litt ekstra på det og bød både gjester og gårdsfolk på feiring ved Laugartjern litt høyere opp i lia. Der var det stelt i stand med solsenger til de voksne, vannsklie og robåt til de små, brygge og ildsted til nymotens grilling. Og som det sto å lese i gjesteboka nede i stua, var det mang en familie som hadde hatt gode dager her.
Men så hadde det seg slik at det satte inn med øsende regnvær akkurat idet festfølget skulle til å gi seg i vei. Og da var ikke vertsfolket snauere enn at de dekket opp med både vått og tørt og fyrte opp gassgrillen i døråpningen til Nystua der de selv holdt hus. Dermed ble det en midtsommerkveld gjestene vil huske for mer enn hva Drillos og hans menn på samme tid utrettet langt der ute i den store verden.
Ja, så trivelig hadde byfolkene hatt det, at de to fjøsduftende småsøstrene slett ikke ville reise da avskjedens sørgelige time til sist kom. Og har de fortsatt ikke fått seg et dyr å stelle med, så maser de vel enda mer enn før.

Det gode liv på Uppigard Natadal
Som en gård hentet rett ut av de norske folkeeventyrene, med irrgrønne torvtak og flere hundre års historie gjemt i de tjærebrune tømmerveggene, ligger Telemarks-gården Uppigard Natadal høyt og fritt oppi lia - et par kilometer fra E134, der den slipper seg ned mot Flatdal og videre mot Seljord i Telemark.
Gården er trolig fra rundt år 1000. I sin nåværende form består den av åtte bygninger, de fleste fra midten av 1700-tallet, men med innslag helt fra tiden før svartedauen. Det typiske Telemarks-tunet fremstår som gammelt og opprinnelig, men er ispedd svært mye nytt - først og fremst innvendig. Det hele nennsomt satt i stand, restaurert og utbygget av vertsparet Mette og Dag Aanderaa, som overtok stedet for over 20 år siden.
I tillegg til sauedrift tar de gjestfritt imot besøkende tobente av alle slag, bondegårdsturister, kurs- og møtedeltagere, i tillegg til at de arrangerer store og små selskaper. Også gammeldags gårdsbryllup kan man feire her. Med brudepynting på stabbursloftet, spelemann, tre børseskudd og alt som ellers hører til. Det hele i den gamle låven som nå er innredet til gildehall av gildeste slag. Fra tid til annen svinger også grupper på dagsbesøk innom for et måltid tradisjonsrik mat med et muntert foredrag attåt. Holdt av husbonden som mellom alle sine gjøremål også er amanuensis i kulturfag ved Høgskolen i Bø.
Sammen med adjunkthustru Mette tilbringer de det de måtte ha av privatliv i det påbygde våningshuset fra 1750 med dets seks stuer, ti soverom, tre bad og storhusholdningskjøkken. Det hele kåret til Telemarks mest miljøvennlige hus på grunn av byggematerialer, søppelsortering og flisfyringsanlegg. En byggeskikkpris har det også vanket for det ærverdige tilbygget.
Søppelsortering er forøvrig obligatorisk også for gjestene. Allslags matrester mottas med begeistring av gårdens dyr, som alle får vandre fritt omkring og i sin tur sørger for en utpreget økologisk eim over tunet.
Men den som måtte tro at vertsfolket på Uppigard Natadal har forskanset seg bak sine tømmervegger i en slags protest mot fremskrittet, må tro om igjen. Om gården er gammel, er for eksempel markedsføringsmetodene nye. Bare ta en titt på www.natadal.no

Bondegårdsferie
300-400 gårder tilbyr bondegårdsferie.

Markedsføres: Gjennom de fylkesvise turistkontor. Info om gårdsferie finnes også i katalogen "Aktiv Ferie", som fås på Gresvig sportsforretninger og hos NORTRA. Følg også med i reiselivsannonser.
Innlosjering: Gjestene får bo i hus eller hytte. Bondegårdsferie er basert på såkalt selvhusholdning, det vil si at man selv sørger for mat og nødvendig husgeråd. Sengetøy må vanligvis medbringes, eller det kan leies på stedet. Gjestene besørger selv rengjøring.
Aktiviteter: Innholdet i en gårdsferie er i stor grad opp til den enkelte gjest. Gjestene får delta i arbeidet på gården, stelle dyrene, plukke jordbær etc. Flere steder muligheter for å padle, ri på hest, sykle, rafte og fiske.

Pris: Fra 2500 til 4-5000 kr. pr. familie for en uke, 4-500 kr. pr. døgn. Dyrest i skoleferiene.
Viktig målgruppe: Bondegårdsferie er skreddersydd for byfamilier med barn som til daglig har liten kontakt med dyr og natur - og med virkeligheten bakom brødskivene, melkekartongen og grillpølsene. Stadig mer populært for aleneforeldre, ikke minst for fedre med samværsrett som stadig er på jakt etter kvalitetsfylte alternativer til kinobesøk, fornøyelsesparker og sydenferier.

Billedtekster:
HØYT TIL HEST: Johanne (5) på ponnien Mikka, og Jenny (9) på hesten Knoll på dagens ridetur.
RESIRKULERING: Flekkfrid, et hengebuk-svin, sørger for resirkulering av matrestene på gården, her sammen med Jenny (9).
IDYLLISK: Uppigard Natadal ligger i idyllisk til, med vann like ved, og Johanne (5) stortrives i de landlige omgivelser. DRIFTIG PAR: Mette og Dag Aanderaa foran sitt livsverk.
ALLE FOTO: HILDE SOLHEIM © Aftenposten


Klikk her for utskriftsvenleg versjon