Familien 14. oktober 1997:
Her er gutten som ville leve og bo som i eventyrene

- Vi fikk Sofie sørfra, sier Dag Aanderaa alvorlig. - Hun var mørk i huden og ble mobbet da hun kom hit, men Mikka stilte opp som hennes beskytter og sørget for at hun rikk opphold på animalsk grunnlag - etter at Sofie selv hadde søkt om politisk asyl. NOES heter den lokale organisasjonen som tar hånd om slike søknader, "Natadals Organisasjon for Esyl-søkere".

Tekst og foto: Erna og Toralf Dehli

Mette og Dag Aanderaa har funnet sitt eventyrsted.

For den som ikke har fattet det - Sofie er et esel. Og hennes velgjører, Mikka, er en ganske liten shetlandsponni. Når Sofie skal ris på eller trekke noe, må Mikka være med, ellers blir det lite av ingenting. Her i Uppigard Natadal, Telemark har Sofie fått sin egen verden.
- Det har vi også, sier Mette og Dag Aanderaa. - Dette er vår verden - sprunget ut av Dags guttedrøm.

Foret med eventyr

- Jeg ble overforet med Asbjømsen og Moe i seksårsalderen, sier Dag og går bakover i tid. - Jeg vokste opp som prestebam (med11 søsken) og fikk aldri noe avklart forhold til de stedene vi bodde. Noen år i Trøndelag, noen på Nøtterøy, noen på Nesodden. Mange er opptatt av å finne ut hvor de hører til, for meg gjaldt det å finne ut hvilken kultur jeg hørte hjemme i. Og det gav seg nesten selv: jeg ville leve og bo som i eventyrene. Det var målet, det var drømmen. Da jeg var 13 år, hadde jeg allerede blinket ut retningen på livet mitt, sier gutten fra Nesodden, som forbauset sine studiekamerater med en gang på 60-tallet å legge om fra kledelig bokmål til Seljord-dialekt. Det var i Seljord-traktene han ville bo. Det var her de fleste eventyrene kom fra. Han tok magistergraden i litteraturvitenskap og begynte å sondere terrenget.
- Gården måtte ikke være for langt unna folkeskikken, ikke være for langt unna fjellet, og den måtte ikke ha for sein vår. Jeg spurte på denne, men den var ikke til salgs. Fem år senere var den avertert, da var jeg snar. Han ser ut over sitt telemarkstun med de åtte husene, der seks er tømmerhus fra 1700-tallet.
Høyt og fritt ligger eventyr-gården Uppigard Natadal

Flekkfrid er sjefen
Sammen med ektefelle Mette og to fast ansatte driver Dag nå Uppigard Natadal i Flatdal i Seljord kommune. Det er et vanlig gårdsbruk med mange dyr, og samtidig tar gården imot besøkende.

- Det er Flekkfrid som er sjefen på tunet, det meste her skjer på hennes premisser, forklarer Dag. Hver gang det kommer en buss med besøkende, dukker hun opp for å ta hver enkelt gjest i øyesyn. Den første de møter når de går ut av bussen, er Flekkfrid. Hun er en litt mystisk blanding av ymse, men er mest henge- buksvin. Hun - som de fleste an- dre dyrene - går fritt omkring på gården, og gjestene blir fort vant til det. Egg får Uppigard Natadal fra hønene som vandrer innimel- lom biler og gjester. Og skulle det komme kyllinger, er det Gamle-Erik som har vært på fer- de. Gamle-Erik er stedets hane. Vi oppfatter ganske snart at denne garden ikke er vanlig bo- sted i gammel stil. Her veves kulturen i nåtid og fortid sammen på mange måter ved husfolket som ofte og gjeme kåserer om nær sagt alt mulig. Spesielt populært er det når Dag slår seg los og forteller likt og ulikt om hvordan troll og tusser griper inn i hverdagslivet på gården.

Med tillatelse til å ljuge
- Det hender at amerikanere kommer bort til meg og spør litt usikkert: "Når snakker du sant, og når ljuger du?" Da har jeg lykkes! Ellers har jeg generell tillatelse til å ljuge. Dessuten kan jeg hypnotisere!
- Nå er ikke det lov i Norge...
-Jeg hypnotiserer bare GamleErik, sier Dag formildende. - Men egentlig er det bare svindel.
- Ja, for det er vel slik at alle haner...
- Nei, nei, sier magisteren bestemt. - Det er avtalt spill mellom hanen og meg. Men det vet jo ikke gjestene.
Dag kåserer, hvis det skulle være nødvendig, på flere språk, ikke bare om tradisjoner, men om gårdsturisme, om pedagogikk, litteratur eller landbruk. To dager i uken underviser han som amanuensis på Høgskolen i Bø, og Mette underviser like mange dager på folkehøyskolen i Seljord, ellers er de bønder og turistverter.
Dag er en mangfoldig herremann. Leder av Telemark gardferielag, redaktør av Årbok for Telemark, med i styret for Norsk bygdeturisme og tidligere formann i menighetsrådet - for å nevne noe. Akkurat nå er det Mette som tar sin del av det kirkelige rådsansvaret.

Grønn plastkrokodille
- Dere må ta en tur til "Little Miami Beach" og se på badeanlegget vårt. Vi har 4000 mm sandstrand! Dag viser stolt med en feiende armbevegelse oppover bak badstua. Der oppe ligger beachen "Laugartjønn", med strandstoler og grønn plastkrokodille i vannkanten. For sikkerhets skyld står det varselskilt for slanger og alligatorer, her bader man på eget ansvar. Dessuten er det jo i Seljord det er sjøorm.
En godt herpet sparegris residerer i vinduskarmen bak langbordet. Grisen er tydeligvis åpnet med tvang i alle ender, og innholdet er sporløst forsvunnet.
- Økonomi?
- Har vi lite greie på, sier Dag kontant. - Vi lager aldri kalkyler, men prøver å unngå for mye gjeld. Hittil har vi greid oss.
Driften har fire bein å stå på: 1) Enheter der gjestene steller seg sjøl, 2) turbusser med tre-timers besøk og innlagt lunsj og kåseri, 3) selskaper og 4) kurs og konferanser.

Sofie er et ekte esel og fikk førstepremie i sin klasse på dyrsku'n i Seljord.

Familiesamhold
Så snakker Dag om familien sin. Om Mette ("som er et eventyr, bare hun!"), og om barna Mikkel, Tone og Kjersti. Han snakker om den gode samtalen. Snakker om å ta tid til å lytte til en fem-årings vidløftige historier. Hvis han ikke kan få lov å fortelle når han er fem, gjør han det ganske sikkert ikke når han er femten - da mor og far svært gjeme vil høre.
- Egentlig, sier Mette og Dag og ser på hverandre. Hun har ryddet vekk papir og bøker om den danske salmedikter Grundtvig, som hun forbereder et foredrag om. - Egentlig har vi ikke brukt forskrekkelig mye tid på barna. Men vi har alltid vært sammen om prosjektene våre, de har alltid fått signaler om at de har vært og er viktige i sammenhengen. Selv da Mikkel var i militæret og tjente 50 kroner dagen, la han seg opp noen kroner som han stakk til oss når han var hjemme. Vi holdt på å bygge om og hadde skrapt kassa. Men vår situasjon var også hans.
For et år siden ble Dag alvorlig syk og gjennomgikk en større operasjon, som heldigvis var vellykket. Den kritiske fasen i livet har gjort ham enda mer var for livets muligheter og livets begrensninger, gitt ham tanker om han kanskje har nådd sine mål og ikke har flere drømmer?
- Jeg har nok ennå drømmer, men de er ikke så store. En av drømmene er å fylle alle disse husene med spennende mennesker - og den drømmen oppfylles nesten hver dag. Om noen dager kommer blant andre Vigdis Finnbogadottir innom, og hun er spennende! Ellers drømmer Dag alltid om å gjøre det godt på den årvisse og berømmelige dyrsku'n i Seljord. Siste gang deltok han med Sofie og ble best i klassen for esler. - Deltok det mange i klassen? - Det var så nydelig vær den dagen, sier han. - Men da vi skulle ut av ringen, slo Sofie seg helt vrang, og jeg måtte dra henne ut på fire stive bein. Nå blir vi disket, tenkte jeg. Men langt ifra. Det var rasetypisk, sa dommeren og gav oss ekstrapoeng. Han er blitt telemarking i sin sjel, nesoddgutten som ville leve og bo som i eventyrene. Så inngrodd er han blitt at han kjenner seg godt igjen i seljordingens bønn: "Herre, gjer meg god, men det haster ikkje før etter dyrsku'n!"



Klikk her for utskriftsvenleg versjon